Onsdag 10. desember sto fylgjande debattinnlegg på trykk i Bergens Tidende. Tusen takk til matskribent og kokk Henrik J. Henriksen!
(Dette er fjerde støtteerklæringa til SJH på kort tid. Sjå erklæringa frå Randesund Planteskole her, Bioforsk Økologisk her og NORSØK her.)
Føre var
Man trenger ikke å jobbe med mat til daglig for å kjenne forskjellen. Hageeplet som skrumper inn og eldes naturlig og blir betryggende brunt under oksidasjonen så fort du har tatt en bit, er byttet ut med et eple som er så stabilt som en frukt laget av voks. Det ser ut som et eple, men der stopper også likheten. Det er ikke betryggende med et eple som har evig liv, for det er faktisk ikke mulig. Det betyr bare én ting: at det er dødt.
Det mikrobiologiske livet rundt oss er det vi lærte oss å spille på lag med og som i sin tur holdt oss i live i tusenvis av år. Korn som knuses og blandes med vann vil gjære og dermed ha potensiale til å bli både brød og øl. Grønnsaker fermenterer og blir deilige og sure helt av seg selv om vi bare tilsetter litt av kunnskapen vi har tilegnet oss den tid vi har gått på jorden. I all levende materies ubønnhørlige reise mot fullstendig nedbryting, bygges også nytt liv opp. Slik er det også i matjorda vår.
Matjorda består av organisk materiale som er i forskjellige stadier av nedbryting ved hjelp av utallige mikroorganismer som samarbeider på så mange plan at vi fortsatt må betrakte det som litt magisk. Vi vet rett og slett ikke om alt som foregår i denne prosessen. Det eneste vi vet er at vi har fått det til å virke for oss om vi spiller på lag med de små der nede. Med rett stell kan vi hjelpe det komplekse nettverket av sopptråder, bakteriekolonier, små røtter, biller og meitemark til å bygge opp en næringsrik masse, humus, med evnen til å bære nytt liv, til å motvirke jorderosjon og lagre CO2. Selv om vi ikke vet akkurat hva som skjer ned til den minste detalj, så har vi sett at det fungerer i uminnelige tider.
Sprøytemidler, herbicider og pesticider er gift mot uønskede planter og dyr. De tar liv. I og med at vi ikke vet alt om hva som foregår i denne vidunderlige prosessen, så er det kanskje rimelig å anta at disse midlene også kan drepe ønskede planter og dyr. Fra kjøkkenbenken min vet jeg for eksempel at surdeig fra usprøytet korn gjærer lettere enn den sprøytede varianten. Hva skjer da i bakken? Når man i tillegg bare gir jorda tilbake rene mineraler blandet med vann i stedet for kompostert, levende materiale, blir det da ikke ganske dødt der nede?
Jeg vet ikke. Jeg er ingen bonde. Men la oss bare anta at det kan være noe verdifullt i det landbruket vi drev med frem til kunstgjødselen kom for hundre år siden. At jorderosjon, utpining, biedød og tap av artsmangfold kan være et produkt av det moderne landbruket og at dette kan føre oss inn i en matkrise et sted i fremtiden. Det kunne for eksempel hende at energien ble dobbelt så dyr som den er i dag og at det derfor blir for dyrt å lage energikrevende kunstgjødsel. Eller at de allerede skrinne fosforforekomstene faktisk blir tømt. Da bør vi vel ha noen som formidler og videreutvikler denne gamle kunnskapen og forsker på nye metoder basert på evige prinsipper. Noen som ser på disse prosessene med et ydmykt og nysgjerrig blikk og sørger for at det vi vet ikke blir glemt kunnskap, men levende lærdom i utvikling. Selv klimaskeptikerne kan vel være enige om at dette er lurt, om så bare for sikkerhets skyld.
Slik det står nå er det nok av folk som kan formidle kunnskap om det konvensjonelle jordbruket, men bare ett sted i hele landet som lærer bort den naturlige måten å gjøre det på. Sogn Jord- og Hagebruksskule er landets eneste heløkologiske landbruksskole. Kan vi ikke være enige om at det rett og slett er for risikabelt å miste denne også? Uansett hva vi tror på.
Henrik J. Henriksen
Matskribent i A-magasinet og medeier i Taco Republica